Translate

tirsdag 27. juni 2017

I partisanenes fotspor på Arnøya


I februar 1942 ble to menn, to norske partisaner, satt på land i Moldforvika på nordøstspissen av Arnøya. Egentlig skulle de vært tre, men landsettinga måtte avbrytes da voldsom havsjø veltet gummibåten som først skulle frakte noe av utstyret og de to nordmennene til lands. Den russiske ubåtkapteinen valgte da å avbryte landsettinga. Ubåten satte kursen til havs, mens to søkkvåte menn sto tilbake i værharde Moldforvika , nesten uten forsyninger. Midt på vinteren - mørketida var knapt over, ble de to partisanene satt på land i ei steinfjære i et av de mest utilgjengelige områdene på Arnøya. De to etablerte skjul bak en stor stein rett innenfor fjæra i den svært værutsatte vika. Etter hvert tok de kontakt med lokalbefolkninga i Lauksund. For å komme dit valgte de to å gå langs fjæra. En svært strabasiøs tur. Tilbaketuren til basen sin valgte de to imidlertid å gjøre over fjellet. Ei rute som Kjell Fjørtoft i boka si ”Dramaet på Arnøya” beskriver slik:  … . På Arnøy har folk i alle år sett det som ufremkommelig å gå den rute Ingolf Aspås og Ingvald Mikkelsen tar.”

Historien om dramaet på Arnøya er foranledningen til vår tur i juni 2016. Vi ønsker å følge i partisanenes fotspor over fjellet fra Nymoen i Lauksund til Moldforvika, og videre over Hylletfjellet ned i Nordrekvikdalen. Der partisanene etter hvert la turen mot bebyggelsen i Nordrekvika og til Rotvåg, legger vi ruta opp dalen, gjennom Festningsura, mot Årviksand.
Men i motsetning til Ingolf Aspås og Ingvald Mikkelsens strabasiøse vintertur,  legger min gode turkompis Kåre og jeg av gårde over fjellet på en stille og vakker junidag. Fra Nymoen lengst nord i Lauksund følger vi først den merkede kulturstien et stykke, før vi dreier opp mot Storelvdalen og siden nordover, opp mot 600 meters høyde mellom Slettfjellet og Flutindan. Oppe i skaret, der vi kan se ned mot Sørdalsvannan, har vi to valg: Enten følge ei bratt rute ned mot det øvre av Sørdalsvannan, eller lett klyving opp mot topp 761 for så å gå ned mot Sørdalsvannan, mellom topp 761 og den 839 meter høye Flutinden. Vi velger alternativ to. Vel nede ved vannene, finner vi en god sti som fører oss nedover på vestsiden av Sørdalen.
Så, endelig er vi der! Moldforvika er like øde, om ikke så vill som på en stormfull vinterdag, som vi har forestilt oss. Øde og vakker! Selv om storhavet på denne dagen er nesten så slett som et stuegolv, kan vi likevel ane villskapen i naturen her. Og tenk, her har det til og med en gang bodd mennesker som på sitt vis har livnært seg av landet. Det var neppe vært et liv i luksus.
Nå kan vi knapt ane spor, verken etter beboere eller partisaner.
Etter en lang, god rast ved støa, setter vi kursen opp mot Hyllefjellet. Gjennom tett, storvokst bjørkekratt, i svermer av mygg og knott, svetter vi oss opp fjellsida nord for Nordalsvannet.
Endelig oppe kan vi nyte frihet fra insekter, lett terreng, og ei  fantastisk utsikt  nord og øst.  Litt lenger vest stuper fjellet etter hvert ned mot Nord-Rekvika. Det skal være mulig å komme seg ned her, men vi velger å følge kanten mot sør. Her finner vi snart ei mindre bratt kløft som tar oss ned i Norddalen. Nå er resten av ruta egentlig gitt, for her har vi ferdes før. Etter at Nordalselva er krysset og Fjellfinnhola passert, finner vi snart stien fra Nord-Rekvika til Årviksand. Denne følger vi helt fram til ungdomshuset i Årviksand der videre bilskyss venter.
Ruta vår på kartet


Ned mot Sørdalen



Ved Øvre Sørdalsvatten



Sørdalen er frodig



Moldforvika mot sør. Flutinden i bakgrunnen



Moldforvika. I sollyset lenger bak lå støa.



Store tømmerstokker langt inne på land vitner om havets styrke.



Hyllefjellet - flatt!



Ned mot Nord-Rekvika. Ute i havet sees Nord-Fugløya.



Vakre Norddalen